Forelsket i Lombok
Idet vi nærmet oss, ble et stykke paradis stadig mer håndgripelig.
Jeg kan med ganske stor sikkerhet bekrefte at jeg bor på et av de vakreste stedene på jorden. Etter å ha reist rundt omkring, fra Nord til Sør og Øst til Vest, har jeg sett det majestetiske Mount Rinjani, de vakre hvite sandstrendene med akvamarinblått hav, bølgende rismarker, eksotiske atoller og de smilende, vennlige ‘Sasak’-folket som gjør denne øya til det den er i dag. Alle mine følelser ble bekreftet nok en gang da jeg nylig oppdaget to utsøkte øyer utenfor østkysten av Lombok - Gili Kondo og Gili Bidari. Disse to små øyene ligger i distriktet Sambelia, Øst-Lombok.
Klokken var 8 om morgenen, og det var på tide å stå opp. På vei inn i bilen i Senggigi på vestkysten av Lombok, satte vi kursen mot øst for å utforske Lomboks naturlige omgivelser. Vi kjørte gjennom vakre terrasserte rismarker, passerte travle markedstander, livlige handelsmenn som myldret med folk som kjøpte varer for dagen, praktfulle moskeer og millioner av motorsykler. Underveis stoppet vi ved noen enorme trær som tårnet over oss og kastet skygge over omgivelsene. Da vi spurte Pak Sabri - vår guide for dagen - svarte han at de opprinnelig ble plantet av nederlenderne og har blitt kjent som ‘De gigantiske trærne'. Sant nok, de var kolossale.
Etter å ha tatt noen bilder, var vi på vei igjen. Etter en tre timers reise ankom vi ‘Gili Lampu Harbour’. Glade for å kunne strekke på beina kom vi oss ut av bilen, samlet våre eiendeler og ble tatt med til en liten restaurant som hadde forberedt en indonesisk fest til lunsj. Den besto av en deilig blanding av ris, tempe, tofu, sop sayur (grønnsakssuppe), fisk, kylling og jackfrukt-curry. Med fulle mager og fornøyde hjerter var det tid for å sette kursen igjen.
Vi dro avgårde i en stor trebåt. Vi suste forbi en annen turistgruppe og vinket til dem mens de pløyde langsomt avgårde. Jeg kunne se tre øyer langt borte i horisonten. Idet vi nærmet oss, ble et paradis stadig mer håndgripelig. Den første øya vi oppdaget var Gili Kondo. Her var havet så klart at du kunne se undervannsverdenen uten å måtte ta på snorkel og maske, og sanden var som rent hvitt pulver. Øya hadde en restaurant og et par bungalower slik at reisende kunne tilbringe en natt eller to. Ellers var øya vakkert avsidesliggende, fylt med bare frodig grønn vegetasjon og et par berugaq’s. Vi gikk halve veien rundt øya, fullstendig målløse, og tok inn hvert eneste steg mens vi ble fascinert av de forskjellige blå tonene i havet, akkompagnert av den rene hvite sanden. Å dykke ned i sjøen med snorkler og masker var virkelig utrolig. Vi så så mye fargerik korall og tropisk marint liv, helt upåvirket av vår åpenbare tilstedeværelse. Etter snorkleturen lå vi på stranden en stund, sugde til oss solen og nøt den ekte skjønnheten på øya. Etter to timer tenkte vi at vi skulle dra videre til neste stopp på vår øy-rute – Gili Bidari.
Vi klatret ombord i båten og suste over til Gili Bidari, og ankom vestsiden på grunn av lavvann. På dette tidspunktet fryktet båtens kaptein at vi kunne blitt strandet hvis vi la til kai et annet sted (men hei, det finnes verre ting enn å bli sittende fast på en paradisisk øy, ikke sant?)
Så snart vi gikk av båten, var jeg i himmelen! Havet var en turkisblå farge som man bare kan forestille seg, sanden var så myk og hvit, sildret gjennom tærne våre når vi gikk i den. Det beste av alt var likevel at vi var helt alene, ikke en eneste sjel så langt øyet kunne se. Stranden var vår! Vi gikk rundt øya, tråkket i tidevannspytter, oppdaget vakker korall og stirret på blå sjøstjerner og andre arter fra havet. Utsikten over havet var rett og slett fantastisk med Sumbawa som stirret rett på oss. I det fjerne kunne vi se ferger krysse over fra Lombok til Sumbawa.
Rundt klokken 15 var det på tide å reise tilbake til havnen. Vi gikk ombord i båten, sørget for at vi hadde alle tingene våre og vinket farvel til vårt lille stykke urørt paradis. Men mens jeg stirret på de truende grå skyene på horisonten, som hang rett over Mount Rinjani’s sinte ansikt, visste jeg at det ikke ville bli et varig farvel.
